Konkurransen er over. Du tapte.

Den store “svare-på-bryllups-invitasjon”-konkurransen er over og vi har kåret en vinner! Visste ikke at det var en konkurranse sa du? Synd for deg. Vi kunne kanskje ha informert bedre om det, hadde det ikke vært for at vi ikke riktig var klar over det før vi fikk vinnersvaret i posten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et postkort på tysk, fra Tyskland, med en kirekruin på (her viser jeg muligens min ignoranse, dette er kanskje en superkjent tysk.. ting. Jeg vet ikke jeg. Looks good!). Hvor kult er ikke det liksom! Hadde jeg vært litt mer goth fortsatt, så ville jeg flyttet hele bryllupet dit. Og i høyden var jeg vel egentlig bare semi-goth. Nuvel. Vi er rimelig sikker på at det står at han kommer. Jeg snakker ikke mye tysk egenlig, det jeg husker av skoletysken strekker seg til “Ich habe es eilig. Mein Buss geht in fünf Minuten!” og honeymoon-preposisjonene. An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen(hvordan staves det igjen?) Imponerende, eh? Uansett, jeg vil anta at om det stod at han ikke kom, så hadde han ikke lagt så mye arbeid i det. Reise til Tyskland for å sende svar liksom! I tillegg er dette den aller første posten vi har fått med samme etternavn på, og det er jo litt sånn.. Vel, rart, egentlig!

Gratulerer, Anders! Premien er en ekstrakaffekopp og et valgfritt kakestykke. Riktignok er det kaffe og kake til alle de andre også, forskjellen er at du får vinnerkakestykkene. Det føles godt, gjør det ikke?

Ozzy and friends

Da vi så at Black Sabbath hadde tenkt å ta turen til Norge i fjor, skrapte vi sporenstreks sammen det vi hadde for å få tak i billetter. Slik vi så det var det nå eller aldri. Ingen av oss hadde vært på konsert med dem før og skulle vi få det med oss tenkte vi at vi måtte gjøre det nå, før de sparker bøtta hele gjengen. De er legender liksom, vi kunne ikke la den sjansen gå fra oss. Derfor var det litt for ironisk at det skulle vise seg at Tony Iommis står med en fot i graven allerede. Nuvel, jeg for min del syntes Ozzy and friends var et godt alternativ, man kan jo ikke bli sint for at den kreftsyke mannen blir hjemme liksom.

Har du noensinne lurt på hva som skjer mellom klapp? Dette, omtrent.

Konserten var rett og slett bare gøy. Ozzy, the prince of darkness i egen person, så bare utrolig glad ut der han jogget rundt på scenen, litt som en bestefar høy på sukker. Um, eller høy på noe i alle fall. Han fikk leke seg med fyrverkeri, skumslanger og vannbøtter og så ut som han hadde det storveis. Jeg for min syntes oppriktig synd på de som stod på Golden Circle hver gang han kastet vann på dem, det var bikkjekaldt og jeg tror ikke jeg ville ha overlevd kaldt vann i tillegg liksom.  Og så kom Slash og Geezer og Zak Wylde, og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Publikumsmessig var det en sosial studie uten like altså. Alderspennet var fra små-goth til vintage rocker, og påkledningen var like variert. Fra de som hadde kledd seg ut som Ozzy til en frøken som kom trippende i høye heler, skjørt og dressjakke. Det hele startet litt mindre lovende da en fyr fant det for godt å tasseopp til Sambo og nappe ham i skjegget. Sambo så ikke riktig fornøyd ut med det, men fyren valgte heldigvis å forsvinne i mengden rett etterpå. Seinere på kvelden dukket han plutselig opp igjen, og stod rett ved siden av Sambo en god stund, ganske tett på – litt som en personal space-invader. Jeg lurer litt på om han rett og slett ble litt småforelsket i Sambo jeg, han er jo en kjekk, ung mann så det ville ikke vært urimelig. Jeg slapp heldigvis å ta fram utestemmen, og Sambo ble med hjem uantastet.

Det var uansett ikke så lenge vi klarte å ha fokuset på denne fyren, for rett ved siden av oss stod det en bestemor med lang, grått hår og rocket, headbanget og så ut som hun hadde tidenes beste kveld ute fra gamlehjemmet. Det var mye mer liv i henne enn i noen av de andre som stod rundt henne, og hun overskygget alt annet en stund. Det var helt umulig å ikke glede seg med henne, hun var så utrolig lykkelig. Sånn vil jeg bli når jeg blir gammel også.

Konsertidiotene var det jo selvfølgelig mange av – de som er for fulle/høye/teite til at de klarer å tenke noe som helst. Heldigvis var det noen som startet et jenka-tog, og det hoppet alle konsertidiotene rundt oss på og dermed forsvant de dansende inn i publikumsmengden. Jeg ser for meg at det er en avansert måte å tynne ut publikum på, de danser bortover og har det dritkjekt, og plutselig har de danset seg til utsiden og lurer på hva som skjedde. Og den som startet toget har plutselig på seg en vaktskjorte og forkynner at de nok må ta seg en runde hele gjengen.

Alt i alt var det verdt å ofre et par timer søvn på dette altså. Jeg får heller bare holde koffeininntaket høyt i dag!

Meditativ trening.

Det er mange stemmer i hodet mitt som snakker samtidig, nesten hele tiden. De tier nesten aldri stille, snakker konstant om ting  jeg har, skal eller bør ha gjort. Selv når jeg sover klarer de å snike inn strøtanker som gjør at jeg drømmer en rar blanding av jobb, skole og bryllup. I natt drømte jeg at jeg ved en feiltagelse strikket brudesløret i blått og svart med flaggermus. Det var sinnsykt kult, men.. det stod ikke helt til kjolen. Det stod mye bedre til kråkereiret frisøren gjorde av håret mitt i drømmen. Bak alt dette igjen ligger fortellerstemmen som forsøker å gjøre alt jeg gjør i hverdagen om til et kåseri.

Jeg innså på morgenturen i dag at istedenfor å nyte stillheten og sola gikk jeg og planla dagene framover, kvernet på jobbting fra i går og i det hele tatt var et helt annet sted enn akkurat her og nå. Så jeg bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle alt annet skyves vekk, og alt fokuset mitt skulle være på naturens undre, og så kunne jeg hente hverdagen tilbake igjen når jeg var vel nede. Rett og slett meditasjonstrening på morrakvisten. Det viste seg å ikke være så lett.

Måltidsstemmen: -Jeg lurer på om vi har noe som fungerer som niste i dag. Jeg synes jeg så hytteost i kjøleskapet, men er matboksen min ren? Kanskje jeg kunne..
Meditasjonsstemmen: -Shh! Hør på fuglene i stedenfor! Og se på den vakre blomsten i skogkanten!
Måltidsstemmen: -Kan den spises? Alt kan spises og drikkes. I alle fall èn gang.
Meditasjonsstemmen: -Nei, vi skal bare se på den. Uten å tenke.

Stillhet.

Skolestemmen: -Om jeg går rett hjem og lufter hundene rekker jeg å lese i noen timer før konserten. Og så kan jeg begynne å ta notater i morgen, og ha dem klar til sånn, torsdag, kanskje?
Meditasjonsstemmen: -Unnskyld, men vi er litt opptatt her nå. Vi ser på den blomsten der.
Skolestemmen: -Ah, åja, beklager. Blomsten. Hvorfor gjør vi det?
Meditasjonsstemmen: -For å få ro i sjelen!
Skolestemmen: -javeeeeel ja, du får virkelig unnskylde. (mumler) seriøst, pms eller?
Meditasjonsstemmen (skarpt): -Hva sa du?
Skolestemmen: -ikkeno.

Stillhet igjen. Noen hoster litt. Lyden av føtter som rører rastløst på seg.

Jobbstemmen: -Skrev jeg ukesrapporten i går egentlig? Jeg gjorde vel ikke det? Nei. Rekker jeg det før jeg går tro?
Meditasjonsstemmen, litt frynsete i kantene: -Nå er det NOK! Se på den pokkers blomsten og hold kjeft!
Hundestemmen: -Kanskje jeg rekker å klippe bikkja før jeg går også?
Hygienestemmen: -Jeg kan sette en hårkur samtidig, så blir det effektivt!
Måltidsstemmen: -Og så kan jeg spise med den andre hånden, så slipper jeg å bruke tid på det senere.
Meditasjonsstemmen: -STILLE!! BLOMSTEN! NÅ!

Det blir stille igjen. Så høres plutselig en gammel, rusten stemme som ikke har vært i bruk på mange år:

Biologstemmen: -Det er bare en helt vanlig anemone nemorosa. Den kan ikke brukes til så mye, og ikke er den spesielt pen heller.

Sånn går nå dagene. Er det vanskelig å nå igjennom til meg av og til? Du får bare prøve å snakke høyere så kanskje jeg hører deg. Eller kanskje du bare blir satt på vent en liten stund, til jeg har fått tenkt ferdig. Eller til sommerferien kommer.

Fiskeboller er ikke bare ålreite..

De kan også fungere som et våpen i de rette hendene.

Søndagskjøring.

Det er ikke så ofte jeg får lov til å være noe annet enn myk trafikant, og som regel synes jeg også det er ganske mye arbeid å sitte bak rattet. Det er andre tullinger ute å kjøre over alt, og parkeringen rundt omkring er ofte såpass kreativ at alt annet blir vanskelig. Men.. Noen ganger er det ålreit. Søndager er ålreit. Søndager klokken syv, nærmere bestemt, er det akkurat passe antall andre biler ute på veien.

Folk ellers på veien er så sure! Om jeg hadde stoppet bare bittelitt for å ta et bilde når som helst ellers på dagen, så ville det blitt et hylekor uten like av tuting og banning og bråking. Og det hadde ikke hjulpet om jeg ba dem ta en chill-pill, av en eller annen grunn er det utrolig mange som bare blir hissigere av det rådet. Hvor skal de hen i den farten? Skal de virkelig leve hele livet med å haste fra en plass til en annen, uten at de noensinne stopper for å lukte på blomstene? Eller ta bilde av rare ting?

Nuvel. Denne søndagsmorningen var helt perfekt, med strålende sol og tom vei. Det var så stille at jeg nesten begynte å tro at apokalypsen hadde kommet og gått mens jeg sov. Den tanken ble knust av en rutebuss som kjørte forbi, jeg tror ikke det finnes noe som er mindre post-apokalyptisk en en rutebuss. Men det var egentlig like greit. Det er godt å se at selv nå om dagen, med alt vi skal gjøre og alt vi skal rekke, så kan verden være helt stille og søvntung. Og det er så vakkert at hadde det ikke vært for at jeg holder på å lage fiskeboller til middag så hadde jeg blitt rent poetisk.

Men jeg tror ikke det finnes noe som er mindre poetisk en fiskeboller, selv om jeg får helligdagstillegg for å lage dem. Fiskeboller er ålreite uansett.

Sigarett sumper.

O grimme skjebne! Sigarett sumpene er tilbake igjen! Styret i vårt borettslag har et litt liberalt forhold til rettskriving. På en annen side burde det ikke vært nødvendig å opplyse om at man ikke skal hive boss ut vinduet…

Ser du mamma, jeg ble ikke så halvgal likevel!

Sommer, sol og uanstendige måker.

Lys hud, fregner og pittelitt rødskjær i håret. Faktor 20, you say? Gå hjem og vogg.

Jeg liker huden min, den gjør all slags nyttig skit! Og siden det ikke er lov til å sitte inne når det er sol i Bergen tar man sine forholdsregler. På med solkrem, så en langermet skjorte – og om det er mulig finne en plass i skyggen. Pale is the new tan! Ellers er det kjekt å sitte ute på denne tiden. Folkene er blide, måkene har seg og jeg er endelig varm på tærne. Sambo fant igjen ringen han mistet for tre uker siden i går også, så med unntak av eksamensangst er dagen perfekt.

Forresten, takk til damen på Dressmann som gikk igjennom hele støvsugerposen samt sokkeskuffen for å finne ringen. Du er sikkert glad for å få vite at den lå i lommeboken hans hele veien.

Refleksjoner gjort på tomme hoder.

Jeg skulle kjøpe sjampo. Jeg gjør det av og til. Denne gangen fant jeg en som var fin og rød og luktet jordbær, og var lykkelig. Etter å ha betalt for den tok jeg en nærmere sniff og innså at det ikke var helt jordbær det luktet, men jeg bekymret meg ikke. Ikke da. Jeg ble ikke bekymret før jeg satte dem fra meg i gangen et kvarters tid og hele gangen luktet My Little Pony, uten at jeg hadde åpnet dem engang. Jeg turte faktisk ikke åpne dem på noen dager, i tilfelle jeg skulle bli forvandlet til en svært feminin leke ved bruk – og det hadde jeg ikke spesielt lyst til. Men det viste seg å gå bra. Så er spørsmålet, må man være en svært feminin leke for å bli angrepet av småjenter, eller holder det å lukte som en? Småjenter er skumle. Og kanskje jeg har sett for mange skrekkfilmer.

Men der reflekterte jeg i alle fall. Så veldig mye refleksjon var det ikke inne i bildet da Sambo ringte meg og jeg svarte med å si “HEI! Gjett hva jeg har mellom beina nå!! KAKEPYNT!”. Jeg hørte det i dèt jeg sa det.  Det hele var relativt uskyldig, jeg hadde rett og slett vært på posten og hentet en eske med pynten til bryllupskaken vår. Og siden jeg befant meg i en bil akkurat da hadde jeg bare plassert esken mellom beina. Siden det ikke er noen som helst form for filter i hodet mitt var det sånn det kom ut, til høydlydt fnising fra sjåføren i bilen.

Men jeg er ikke den eneste som slipper ut hjernepromper. Min favoritt nå om dagen er følgende utveksling:
-Men.. Tenk på de som koker og spiser flått da!
-Altså, jeg tror vel ikke egentlig det er noen som gjør det?
-Nei. Nei det var snegler jeg tenkte på.

Potatoe, tomatoe! Kanskje denne sommervarmen som plutselig har angrepet oss ble litt for mye for alle og enhver? Det er ikke egentlig så farlig. Det kommer uansett ikke til å vare, her i Bergen har vi snart brukt opp solkvoten for ti år framover.

 

Min nye BFF.

Jeg har fått en ny bestevenn i boka om spesialpedagogikk. Den er med meg hvor enn jeg går. Den er også tilfeldigvis den aller største skoleboka i flokken, så jeg må berømme meg selv for det valget.

Spespedboka og meg mens vi jobber med brunfargen. Det var bare middels suksessfullt. Boka hadde ingen synlig endring i farge, og jeg hadde helt glemt dette med blek huds behov for solkrem, så jeg så mest ut som Rudolf. Velvel, det kunne vært verre – han smaker i alle fall godt selv om han ser teit ut.

Vi henger sammen i tykt og tynt, og vi drømmer til og med om hverandre om natta. Jeg drømmer i alle fall om Spespedboka, og jeg kan ikke tenke meg at jeg betyr mindre for den.

Spespedboka og meg på bussen. Her sammen med blyanten jeg bruker til å merke meg viktige ting med. Den stjal jeg av min lille niese på to år ved et uhell, men jeg har tenkt at hverken karma eller Skammens Øye kommer til å ha noen effekt på innlæringen. Dessuten glemte jeg igjen hårbøylen min hos henne, så hun fikk noe igjen for det. Den bruker hun etter sigende som solbriller, jeg antar at det er en sånn der fæsjen steitment. Jeg kan ikke så mye om sånt og tør ikke uttale meg lenger, det var alt for pinlig sist jeg komplimenterte en liten jente for kjolen hun hadde på. Hun satte hendene sine i hoftene, så foraktlig på meg og sa “det er en TUNIKA” med et svært oppgitt tonefall. Riktig.

Spespedboka ville aldri fått meg til å føle meg så dum. Om det er noe jeg ikke helt forstår så gjør det ingenting, for det blir gjentatt en fire-fem tusen ganger til senere. Jeg antar at de tok den delen om at “læring som skal sitte må repeteres” ganske alvorlig.

Spespedboka og meg på jobb, med kaffen og stor tiltro til at verden egentlig er et godt sted å være. Om jeg mot formodning skulle klare å la være å lære meg noe av alt dette så har jeg i alle fall treningsutbytte av å drasse rundt på boka!

Honk if you’re about to run me over.

Det er liksom bare en god halvtimes spasertur til skolen, men på veien dit må jeg forsere en hel masse hindre. Bruer, syklister, bilister, fotgjengere – alt mens jeg balanserer en kaffekopp i hånden og har hodet godt plantet i Narnia. Det pleier å gå bra, med mindre jeg møter andre som meg. Jeg har, for eksempel, front-til-front kollidert med en annen fotgjenger midt på Puddefjordsbroen. Begge to forsøkte å gå over broen med paraply, noe som gjorde at ingen egentlig hadde sikt framover. Det viser seg at sikt framover er ganske nødvendig.

I dag skulle jeg over et fotgjengerfelt, men i det jeg nærmet meg ble jeg distrahert av speilbildet mitt i et vindu. Det viste nemlig at ryggsekken min var i ferd med å trekke skjørtet mitt til ganske uanstendige høyder bak, og jeg ble øyeblikkelig grepet av vill frykt for å bli en av dem jeg pleier å småle av når jeg er på mine observasjonsrunder i byen. “Mehehe, håpløst, hun har skjørtet sitt oppetter ryggen og ser ikke ut som hun aner noenting!” liksom. Shait. Jeg fortsatte ferden mot fotgjengerfeltet mens jeg hadde halve oppmerksomheten mot å trekke i skjørtet og resten mot møtende trafikk. Og det så helt greit ut, bilen som kom kjørende hadde bremset godt ned så jeg trygt kunne passere.

Jeg så ikke uglene i mosen før jeg var midt i veien og skjørtet var på plass. Bilen hadde trillet fram til fotgjengerfeltet, men den hadde ikke stoppet. Sakte men sikkert sèg den mot meg. “Den stopper jo”, tenkte jeg, “når som helst nå stopper den jo”. Heldigvis tok jeg ikke sjansen på det, men stupte i sikkerhet på fortauet og snudde meg iltert for å hytte med neven mot bilen. (Det er alt for lite hytting med neven i dagens samfunn, så jeg prøver å gjøre det så ofte jeg kan. Til og med pappa har gått over til å vise finger til trailere han blir sint på i trafikken, isteden for å bruke den gode, gamle knyttneven.) Det kunne jeg bare spare meg, viste det seg. Bilen trillet sakte videre i akkurat samme farten som den hadde holdt hele veien, og bak rattet satt en gammel mann med all oppmerksomheten rettet.. wait for it.. BAKOVER. Merk det jeg sa tidligere om at sikt framover er ganske nødvendig liksom. Han var tydeligvis ikke enig, han satt halvt vridd i setet og kikket bakover, og egentlig er det jo imponerende at han klarte å kjøre såpass rett framover. Det var bare litt problematisk at jeg var midt i veien da han kjørte framover, i alle fall for min del.

Nuvel, jeg har nesten blitt kjørt ned i fotgjengerfelt før jeg. Forrige gang var det en taxisjåfør som så at jeg var der, men bare ikke brydde seg. Tid er penger, må vite! Han holdt mye høyere fart også, jeg ser liksom for meg at å bli påkjørt av den gamle mannen ikke ville ført til alvorlige skader fordi hastigheten has bare var litt raskere en gange. Likevel tror jeg at det aller beste hadde vært om vi gikk tilbake til hest og vogn, hester går det an å skremme til å springe andre veien. Det vil bli et fullstendig kaos av veltede vogner og hestemøljer den andre veien riktignok, men jeg kommer meg helskinnet over veien – og det vil alltid være mitt hovedmål.